Bli medlem! Enkeltmedlem kr. 150.-/familier kr. 200,-. Konto 42000122658.
Vipps: 717559 – NB! Oppgi e-post ved betaling av kontingent.
Per Øverlands 300 Historieglimt
Kirkegårdsvandring – Lade kirkegård
Som kanskje noen har fått med seg arbeider Kirkelig fellesråd med å gjøre gravplassenes kulturhistorie tilgjengelig digitalt – se lenke.
I den forbindelse ønsker de vår hjelp til å identifisere og skrive noen linjer om interessante mennesker som har eller har hatt sitt gravsted på «våre» kirkegårder, Lade og Lademoen.
For lettere å komme i gang inviterte derfor Lade og Lademoen historielag medlemmene til en felles kirkegårdsvandring på Lade kirkegård tirsdag 3. februar. Guide var Gunnar Hansen fra Kirkelig fellesråd. Deretter ventet kaffe og wienerbrød på kaféen på Ladetorget. Vi planlegger utpå senvinteren en lignende befaring på Lademoen kirkegård.
27. januar – Holocaust-dagen
27. januar 1945 ble Auschwitz befridd, og etter hvert kom friheten til flere hundre små og store leire under tysk kontroll – som for manges del kom altfor sent. Et viktig verktøy for nazistene for å få gjennomført massedeporteringene var et skjema jødene i Norge våren 1942 måtte levere inn: Spørreskjema for jøder i Norge. Dermed hadde tyskerne navn, adresse, religion og en rekke andre opplysninger som i siste konsekvens førte til at de fleste av dem var gasset i hjel innen et år var gått.
Thingstad-gruppen: Da bødlene kom
Onsdag 19. mai 1943 ble ti fra Thingstad-gruppen henrettet av tyskerne på Kristiansten festning. Thingstad-gruppen var en kommunistisk motstandsgruppe, som under den andre verdenskrig drev med distribusjon av illegale aviser og sabotasje. Gruppen hadde sitt navn etter urmaker Henry Thingstad, som hadde sin bakgrunn fra arbeideridretten og NKP.
Av de ti i Thingstad-gruppen som tyskerne drepte 19. mai 1943 kom hele syv fra arbeideridretten i Østbyen. De kom fra Ørnulf, Spartacus og Ravn, og med tre unntak bodde de innen noen få hundre meter fra hverandre:
Februar 1943. Motstandsmann og urmaker Henry Thingstad ble overfalt utenfor arbeidsplassen sin, skjøvet inn i en bil og fraktet til Gamle Åsvei 48. Der ble han av Rinnan-banden torturert helt til morgenen dagen etter. Innen da hadde Henry Oliver Rinnan fått navn på flere i Thingstad-gruppen. Samme dag arresterte tyskerne lagerarbeider Godtfred Bertram Lervaag i Rosenborg gate 30 og Arvid Leo Knudsen, jernbanefunksjonær, i Hans Finnes gate 2, helt nede på Rosendal. 18. februar kom turen til trykkerimedarbeider Thorleif Olsen i Mellomila 32, født i 1911. Samme dag gikk turen til ekspeditør Einar Trønsdal i Innherredsveien 57, og videre til lagerarbeider/mekaniker Odd Nilsen i Østersunds gate 12 og lagerarbeider Thorleif Martin Dahl i Nedre Møllenberg gate 84. Kvelden tok ikke slutt før man arresterte sporvognsfører Johan Flønes i Innherredsveien 69 A. 19. februar kom turen til kontorist Gustav Bergquist i Innherredsveien 68 A. 1. mars tok tyskerne lagerarbeider Egil Mogstad i Paul Fjermstads veg 71.
Samtlige ble sammen med Peder Morset dømt til døden av tyskerne, og 19. mai 1943 henrettet på Kristiansten festning. De ble skutt etter tur, først fire i gangen. Resten måtte vente og se de andre ble skutt før det var deres tur.
___
Henrettet på Kristiansten festning 19. mai 1943:
Henry Thingstad, 090416, urmaker, Ørnulf og Spartacus, Dronningens gate 86, arrestert 160243, fangenummer 210. Noen steder står det 140243.
Thorleif Olsen, 8. august 1911 – trykkeriarbeider – Mellomila 32 – arrestert 180243, Ørnulf, fangenummer 203
Godtfred Bertram Lervaag, 130913 – lagerarbeider, Rosenborg gate 30 – arrestert 160243, Ravn, fangenummer 209
Arvid Leo Knudsen, 040513 – konduktør i NSB, Hans Finnes gate 2 – arrestert 160243, Ravn, fangenummer 212/940/1010
Egil Magnar Mogstad 100117 Paul Fjermstads veg 71 – lagerarbeider – arrestert hjemme 010343, Ravn, fangenummer 160
Einar Trønsdal, 090713 Innherredsveien 57, ekspeditør, Ravn, arrestert 180243, fangenummer 240
Gustav Bergquist, 010915, Innherredsveien 68 A, kontorist, Ravn, arrestert 190343, henrettet 190543, fangenummer 301
Odd Nilsen, 01214, Östersunds gate 12, lagerarbeider/mekaniker, arrestert 180243, Ravn, fangenummer 200
Thorleif Martin Dahl, 170206, Nedre Møllenberg gate 84, lagerarbeider, Ravn, arrestert 180243, fangenummer 211
Johan Flønes, 071091, Innherredsveien 69 A, sporvognsfører, fangenummer 393/206, arrestert 091041/180243
Peder Morset, Selbu (ikke Thingstad-gruppen), arrestert 060342, 020343. Fangenummer 281.
___
Fagforeningsmannen, sporvognsføreren, politikeren og motstandsmannen Johan Albert Flønes bodde på 1920-tallet i General von Kroghs gate 17 på Reina. Senere flyttet familien til Innherredsveien 69 A. Han ble 26. januar 1918 gift med Magna Biskopjord i Bakke kirke. De skulle få knapt 25 år sammen før Johan ble arrestert hjemme i Innherredsveien 69 A 18. februar 1943, og skutt på Kristiansten festning 19. mai samme år – en snau halvtimes spasertur hjemmefra. Kilder: fanger.no, dagsposten, nkpmn.no, https://hk-nytt.no/skjult-artikkel/angitt-torturert-og-henrettet-6.335.541986.fcbc02feaa
Frode Lindgjerdet: Brannen i Heimstadveien 5B 1950
Ca. klokka 21:00, 30 august 1950, sto den 15 år gamle Bernt Arve Hermanstad og pratet med kameraten Ulf Risem oppe i Heimstadveien på Lade da han ble oppmerksom på et lys inne Heimstadveien 5b. Begivenhetene som snart utspilte seg skulle endre livet hans for alltid.
Bernts foreldre var skilt, noe som var uvanlig den gang og forbundet med skam. Faren Egil var kelner, moren het Bergljot. Bernt bodde hos moren i Gregusgate 11 på Lademoen, og kan ikke ha hatt det helt enkelt. Han hadde 7 års folkeskole og jobbet i ti måneder som visergutt hos Sophus Christophersen i Nordregate 23. I Adressebok for Trondheim 1950, er Sophus Christophersen registrert på adressen som driver av «Agentur & komm.forr., assuranse». Visegutt var en normal jobb for gutter på Bernts alder i Trondheim den gangen. I politiavhøret etter brannen oppga han imidlertid at han hadde sluttet i jobben i juni, men uten å oppgi årsak og at han siden hadde han vært arbeidsledig. De to guttene hadde syklet fra Gregusgate klokka 20:30, mente Bernt bestemt. De ble stående ca. 35 meter fra Heimstadveien 5b, som har en ganske lang oppkjørsel og ligger på nordsiden av vegen. Synet han så beskrev Bern som en «plutselig lysning, som en stjerne som slår ut innenfor hjørnevinduet i vestre fløy…».
Heimstadveien 5b ble bygd av tyskerne under okkupasjonen som hjem for marineoffiserer. Etter krigen flyttet norske marineoffiserer inn med sine familier, tre i hver av de to etasjene. En av beboerne som hadde bodd der siden 1946 fortalte at ikke noe vedlikehold hadde vært utført siden den gang. Gulvet i gangene var verken malt eller lakkert, mens veggene i rommene foruten kjøkkenene var belagt med Huntonit og tapetsert. Det var to kjøkken og bare et bad i hver etasje, som betydde at familiene måtte dele og levde tett oppå hverandre. Mens Bernt og Ulf hadde stått og pratet nede i vegen, lagde Ruby Myhrvold plommesyltetøy på kjøkkenet i 1. etasje. Fru Myhrvold var født i Liverpool i England og var gift med kvartermester Reidar Myhrvold. Han hadde vært i handelsflåten før han gikk inn i Marinen og hadde bl.a. seilt med ubåten NorHMS «Uredd», men mønstret av før den ble senket utenfor Bodø en gang før 20. februar 1943. Reidar hadde dratt på øvelse 24. juli 1950, og var ikke hjemme da brannen brøt ut. Sammen hadde de to barn, George på 7 og Ann Solveig på 5.
Etter at plommene var kokt ferdig, skal Ruby ha slått av kokeplata, men så ha slått den på igjen og satt en 2-liters aluminiumskasserolle med vann på plata. I det vannet var i ferd med å bli varmt, skulle hun gå over gangen og inn til Larsen for å låne ei bok. Men før hun gjorde det, tok hun boksen med syltevoks fra hylla over plata, tok av lokket og satte den på «stativet rundt platen som sto på og tett inntil kasserollen med vann», het det i forklaringen. I det hun gikk, sto kjøkkenvinduet oppe og lot også døren til gangen stå oppe.
Familien Larsen hadde akkurat spist da Ruby kom inn på kjøkkenet deres. Der satt kvartermester Arvid Larsen, hans søster og kone. Engelsk som hun var, ble Ruby spurt om hun hadde lyst på en kopp te. Arvid Larsen mente hun hadde vært hos dem i ti minutter da de hørte kraftig spraking ute i gangen. «Ti stille», ropte Larsen for å kunne høre hva det var. Ruby beskrev lyden som en kraftig regnskur eller hagl som slår mot et blikktak. Larsen åpnet døren og så flammene stå ut fra Myhrvolds åpne kjøkkendør. Ruby, som sto bak Larsen i døra, stormet ut i gangen og ropte «brann!». Flammene fra kjøkkenet til Myhrvold gikk oppunder taket, men Ruby kom seg forbi ved å huke seg ned. Hun forsøkte å nå en vannslange, men måtte gi opp på grunn av varmen og hoppet ut gjennom vinduet på badet.
I østenden av 1. etasjen, bodde kvartermester Roald Lorentzen og kona Rose Marie, også hun engelsk. Hun sto og strøk klær mens mannen pusset en lampefot da de hørte fru Myhrvold løpe gjennom gangen mens hun ropte «brann!». Roald gikk ut på gangen, og kunne se flammene slå ut fra kjøkkenet til Myhrvold. Varmen var allerede ganske sterk, men Roald kunne ikke se at de foreløpig brant andre steder. Han syntes å skimte en skikkelse bortenfor flammene som han trodde kanskje var fru Larsen. Like før brannen hadde han sett på klokken og mente den da var 21:00 og at den nå måtte være 21:05. Han forsøkte å ta seg bortover gangen i retning Myhrvolds kjøkken, men kom ikke lengre enn badet som var to rom unna. Ilden beveget seg nå langs taket og spredde seg hurtig. Roald løp bortover gangen mens han bøyde seg ned for å unngå flammene, men fikk likevel håret svidd av. Roald kom seg ut, kona Rose Mari oppga at de og et vennepar som var på besøk valgte å hoppe ut av kjøkkenvinduet. I det han kom ut, kunne Roald se intense flammer som han beskrev som «flammen fra en loddelampe». Deretter sprang han rundt på nordsida av huset, og kunne ikke se folk verken i vinduene eller utenfor. Han kunne foreløpig ikke se om det brant andre steder enn på Myhrvolds kjøkken. Men derfra slikket flammene nå oppover og hadde nådd vinduene i 2. etasje.
Ulf og Bernt hadde aldri vært inne i bygningen i Heimstadveien 5b og kjente heller ingen som bodde der. Det var Ulf som først konkluderte med at lyse det så måtte være en brann. De ropte «brann, brann!», mens de løp opp på vestsiden av huset. De sprang opp trappa i utbygget, døra var åpen men de kunne ikke komme inn på grunn av varmen. De sprang ned igjen og ble stående noen sekunder og se på nordsiden. Der var det ingen flammer å se, og det var heller ikke enda kommet ut noen personer. De løp nedover igjen da fru Myhrvold kom løpende mens hun ropte «barna mine brenner inne!». Bernt spurte hvor de var, og hun sprang på nedsiden og sa «her» mens hun pekte på et vindu i første etasje. Vinduet sto litt oppe så Bernt fikk revet det opp mens fru Myhrvold og Ulf hjalp ham inn i bygget. Rommet var mørkt og røykfylt, men det var ingen flammer der. Bernt så noe i det høyre hjørnet som han mente var en seng. Han rev til side dyna og løftet opp barnet som var den fem år gamle Ann Solveig, mens hun ennå sov. Bernt bar barnet fram til vinduet og ga det til moren og Ulf som sto på utsiden.
Bernt skulle til å klatre ut igjen da fru Myhrvold ropte at det var enda et barn i rommet. Han gikk inn en gang til. Røyken var blitt tjukkere og Bernt kunne ikke ha sett noen ting. Han støtte borti nok en seng og kjente nedi, dro sengeklærne til side og kjente at det lå et barn der. Nå hadde det begynt å brenne i dyna i den andre senga. George på 7 våknet da Bernt forsøkte å løfte ham opp. Gutten gjorde motstand og Bernt måtte bruke alle sine krefter for å få slept ham bort til vinduet for å få ham ut. Det var nå altfor varmt til å gå inn flere ganger, og Bernt hadde mer enn nok med å komme seg ut selv. I trygghet utenfor, merket han at både turnskoene og genseren svidd av varmen. «En maa regne med som temmelig sikkert at de to barn ville ha omkommet hvis ikke Bernt hadde opptraatt. Han viste snarraadighet og stort personlig mot og han satte seg for den største fare. En er derfor enig i at han fortjener annerkjennelse for sin innsats», skrev kriminalsjef Sigurd Dahlen siden til Sjøforsvarskommando Trøndelag.
Kvartermester Sverre Østrem, f. 1922, kom fra Etne og var gift med Inger. De disponerte tre rom i andre etasje, men denne kvelden var de hos Ester Olsen borti gangen. Hun var gift med kvartermester Richard Leonard Olsen fra Senja som også var på øvelse i Stavanger. Ester og Inger satt ved kjøkkenbordet mens Sverre satt på kjøkkenet og forsøkte å reparere vasken da han kjente det begynte å lukte svidd. De åpnet døra og kunne se at gangen var full av røyk og en intens hete. Gangen var avdelt med en dør som skilte Sverre fra sønnen som lå og sov i deres leilighet. Han forsøkte å komme seg igjennom, men måtte gi opp på grunn av varmen. Det var heller ikke mulig å komme seg ut gjennom vinduet i østenden av gangen, men også dette var vanskelig på grunn av varmen som nå kom opp fra leiligheten til Lorentzen under dem. I stedet sprang de inn på soveværelse til Olsen, hvor Sverre tok Olsens datter, den tre år gamle Klara Cecilie, før de alle tre hoppet ut gjennom vinduet. Begge kvinnene ble skadet og måtte kjøres til sykehus. Ungene ble tatt imot av folk på bakken nedenfor og var uskadd.
Imens forsøkte Roald Lorentzen å komme seg inn i sin egen salong, men måtte gi opp da det allerede brant godt der inne. Han kunne da se fru Olsen hoppe ut av vinduet og Østrem stå utenfor. Roald Lorentzen løp tilbake til nordsiden, og Østrem kom snart etter. Østrem ropte til sin 3 ½ år gamle sønn Sverre som lå inne på soverommet, men fikk ikke kontakt. Det var foreløpig ingen flammer å se i rommet, men det var tydelig allerede fullt av røyk. Det fantes ingen brannstige i nærheten så Østrem løp bort til nabohuset for å låne en. Det skal ha vært et branntau ved østenden av 2. etasje, men det er ingen ting som tyder på at dette ble brukt under brannen. Mens naboene forsøkte å få løs stigen, grep Østrem desperat en bjelke og satte den opp etter veggen i et forsøk på å klatre opp. Snart sto flammene ut gjennom soveromsvinduet og alle skjønte at det ikke lengre var mulig å redde gutten. I sin vitneforklaring mente Østrem at det ville vært mulig å redde sønnen dersom det hadde vært en brannstige på bygget.
Arvid Larsen, kona og hans søster, rakk å løpe tvers over gangen og inn på soverommet der deres tre barn lå og sov. De tok de under armene og tok seg ut gjennom inngangen på vestsiden av bygget. Det hadde enda ikke begynt å brenne inne på soverommet, men de kjente allerede en intens varme der. Larsen forsøkte deretter å ta seg inn i bygget igjen, men måtte gi opp på grunn av varmen. Han løp over på nordsiden med tanke på at Myhrvolds barn kanskje lå og sov på stua, men kom på at de akkurat var flyttet over til et rom på sørsiden. Dette var i det Østrem hadde kommet ut, og Larsen ble med ham i forsøket på å hente en stige. Bernt Hermstad, som akkurat hadde kommet ut etter å ha reddet ut fru Myhrvolds barn, kom også til og klatret opp på taket og fikk løsnet stigen som var surret fast med en slags ledning. Imens Østrem gjorde sitt forgjeves forsøk på å bruke bjelken til å komme opp, klatret femten år gamle Bernt Hermstad opp på taket og fikk løsnet den. De var tre-fire mann i tillegg til Arvid Larsen og Bernt Hermstad som nå kom løpende med stigen. Også de kunne se flammene komme ut av soveværelse, og kom til samme konklusjon – det var ikke lengre håp om å redde den 3 ½ år gamle gutten som lå i rommet på innsiden.
Ella Andersen var bodde i andre etasje. Hun var gift med Reidar Andersen, sammen hadde de to barn, Albert på 8 og Alister og disponerte tre rom på sørsiden i andre etasje og helt vest i bygget. Ella, som opprinnelig var fra Skottland, var alene på kjøkkenet da brannen brøt ut mens mannen Reidar var borte på øvelse og ungene lå og sov. Ella hørte Ruby Myhrvold rope, men reagerte ikke noe spesielt på det. Men familiens to hunder begynte å bli urolige. Ella reiste seg opp og gikk ut på kjøkkenet. Der så hun at det ség røk inn fra under døra til gangen. Hun åpnet og kunne se at det allerede brant kraftig i trappa opp fra første etasje. Ella løp over gangen til Østrem. Døra til stua var låst, men nøkkelen sto i og hun kunne ikke se noe til de som bodde der. Ella løp tilbake og til soverommet der hennes to barn lå og sov. Da hadde det allerede begynt å brenne i salongen. Ella kastet ungene ut av vinduet, og registrerte at den minste ble tatt imot av en hun trodde var fru Myhrvold. Selv hoppet hun etter og skadet ankelen og ryggen i det hun traff bakken.
Brannen ble meldt både via brannmeldere som sto på Lilleby og Vinmonopolet og pr. telefon. Fire biler kom til fra hovedstasjonen og to fra Lademoen stasjon. Brannmesteren Peter Strømsheim dukket også opp, men Heimstadveien 5b ble raskt overtent og det gjaldt å redde de omliggende bygningene fra å gå med. Gjennom hele natten pågikk det etterslukking. Politikonstablene A. Vikan og M. Fiske kom til åstedet en time etter at brannen hadde startet. Huset var da nesten brent ned og ingen av beboerne var å se. De tre kvinnene som var blitt skadet etter å ha hoppet fra 2. etasje, var brakt til sykehus. De øvrige beboerne hadde blitt fraktet opp til Persaune leir for innkvartering der. Dagen etter ble den omkomne gutten funnet og brakt til sykehuset for obduksjon. Alle beboerne i huset mistet alt av innbo i brannen. Familien Olsen mistet i tillegg de to hundene som brant inne. Brannen var selvsagt ekstra traumatisk for familien Østrem som mistet et lite barn, kanskje opplevde de også skyldfølelse i etterkant for ikke å ha vært i stand til å redde gutten ut. Det kan ha vært en liten trøst at de hjalp til med å få ut Olsens barn. Alt dagen etter dro politiet opp til Persaune for å ta opp forklaring fra beboerne. Til og med kvartermester Østrem, far til det døde barnet, avga forklaring denne dagen.
Det er tre rapporter fra etterforskningen som forsøker å finne selve brannårsaken, alle konkluderer med at syltevoksen var årsaken. Ifølge produsenten, Elfas fabrikker på Elgeseter i Trondheim, besto syltevoksen av 98 % parafinvoks med et smeltepunkt på 54-58 % grader, i seg selv en veritabel brannbombe. Men det er ikke lett å bli klok på hva de mener var selve hendelsesforløpet. Under etterforskningen ble det funnet en kokeplate i brannruinene med avtrykk av aluminium som stemte med boksen med syltevoks, men ingen ting som tydet på at den plata sto på. Det ble derimot funnet en annen kokeplate som sto ved siden av og som hadde stått på og som trolig var den kasserollen med vann hadde stått på. I det vannet i kokte opp, er det sannsynlig at vannet hadde boblet over i boksen med voks som da allerede var smeltet av varmen fra plata ved siden av. Det kunne da oppstått et eksplosivt overkok i voksen som så kom i kontakt med den varme kokeplata og antent. Ruby Myhrvold kunne i alle fall ikke skjønne hvordan det hadde oppstått brann på kjøkkenet deres, og mente ikke å ha utvist uaktsomhet under syltingen. Brannetterforskningen konkluderte også med at brannfaren ikke var poengtert godt nok i bruksanvisningen, spesielt faren som oppsto om voksen tok fyr og kom i kontakt med kokende vann.
Men syltevoksen var ikke den eneste mulige årsaken. Eks-tyske bygg var også kjent for mange feil i de elektriske anleggene, noe som også forårsaket mange branner. Beboerne i mente under avhørene at det ikke var noe galt med det elektriske anlegget, men Bjarne Frigaard, branninspektør hos Distriktsingeniøren i Trøndelag, hadde en annen oppfatning. Han forklarte at han hadde vært på branntilsyn senest 1. desember 1949, og det ble sendt følgende skriv til Sjøforsvarskommando Trøndelag:
«Det elektriske anlegget var i daarlig forfatning, og det bør bli gjort i stand etter elektrisitetsverkets forskrifter. I den østre leiligheten bør anskaffes et redningstau med krok festet over vinduet i gangen. Brannstige som rekker opp på taket mangler. Stigen bør staa reist eller henge paa stakittet saa den blir lett aa faa tak i. Manglene bør rettes snares og belastes kontoen for vedlikehold.»
Rekvisisjon på brannstige ble sendt i januar, Arvid Thorvaldsen, materialforvalter ved Distriktsingeniøren, kunne bekrefte å ha mottatt rekvisisjonen, men at stigen ikke var levert fordi det ikke fantes noen på lager. Men et branntau med sele hadde altså blitt levert og var montert innen brannen oppsto. Det var også levert en branninstruks.
Avslutning
Bernt Hermandstads heltegjerning skapte overskrifter i samtiden på tross av at Koreakrigen raste og satte sitt preg på nyhetene. Historien gikk landet over og ble nevnt i 21 forskjellige aviser over hele landet i 33 individuelle oppslag. Han var en helt som falt i smak i en tid før popkultur og reality-show. Allerede dagen etter krevde Adressa at Bernt skulle dekoreres. Han fikk Norsk brannvernforenings diplom og sølvplakett og 500 kroner fra Brannforsikringens belønningsfond. Han ble også tildelt Carnegis medalje og 1.500 kr og et armbåndsur fra Carnegies heltefond etter innstilling fra Sjøforsvaret og overrakt av Kommandør Sven Brun med den amerikanske ambassadøren til stede. Sjøforsvarets påskjønnelse var av en mer varig karakter. Etter Bernts eget ønske fikk han jobb som elektrikerlæring på Nyhavna hvor den norske ubåtflåten den gang hadde base. Like før Bernt døde i 2011, gjenopptok han kontakten med Ann-Solveig og George, men hans videre liv er det ingen kjente detaljer om. Like før Bernt døde i 2011, gjenopptok han kontakten med Ann-Solveig og George, men hans videre liv er det ingen kjente detaljer om.
Kildehenvisninger:
Bernt Hermanstad ble nevnt i følgende aviser i løpet av 1950 (navnet skrives noe ulikt i de forskjellige oppslagene så listingen gjøres med forbehold):
- Adresseavisen: 31. august; 1. september; 2. september; 11. oktober; 14. november; 12. desember; 16. desember;
- Aftenposten 1. september; 2. september; 14. november; 8. desember.
- Arbeiderbladet: 11. desember.
- Bergens tidende: 8. desember.
- Dagbladet 31. august;
- Drammens tidende 1. september.
- Haugesunds avis 1. september.
- Indre Akershus blad 2. september.
- Indre smaalenenes avis 1. september.
- Lillehammer tilskuer 2. september.
- Nidaros: 10. oktober; 8. desember; 10. desember; 16. desember.
- Nationen 9. desember.
- Nordisk tiende: 21. desember.
- Norges Handels- og Sjøfartstidende: 12. desember.
- Norrøna 11. januar 1951.
- Sarpsborg Arbeiderblad: 1. september.
- Firda folkeblad: 19. september; 12. oktober
- Firdaposten 15. september.
- Ringerikes blad 11. oktober.
- Viking 28. desember.
- Østlandsposten 10. oktober.
Multlig kilde: George Myhrvold.
Forsvarsmuseet Rustkammerets arkiv, Boks 223/Mappe 1326.
Siste juletreselger på Torvet
Øyvind Christiansen har siden 1979 solgt juletrær på Torvet. Han forteller at den gang kunne et tre gå for ca. 40-50 kroner. Men nå er det slutt. For noen tiår siden stod det mange juletreselgere på Torvet, og i år er Christiansen alene på Torvet. Så i noen dager til under årets julemarked på Torvet er det mulig å følge tradisjonen med på dra ned på Torvet og bære hjem juletreet sitt. Kanskje for siste gang.
Per Kvistad Uddu:
Utvandrerjubiléet – 200 år siden «Restauration» – 1825
Den 4. juli (eller 5. juli) 1825 forlot sluppen «Restauration» Stavanger med 52 personer, som den første emigrantskute som dro fra Norge til Amerika. Dette betydde starten på en omfattende norsk utvandring – med over 850 000 mennesker i tiden 1825 til 1930. Skuta kom forøvrig fram i oktober, med 53 personer – et barn ble født om bord. Norge hadde nest flest utvandrere blant europeiske land etter folketallet – etter Irland.
Jeg har i anledning jubiléet de siste årene samlet en del artikler om trønderske pionérer, og her publiseres artikler om noen av utvandrerne fra Lade. Det var medlemsorganisasjonen «Trønderlaget i Amerika» som publiserte artiklene i Amerika i sin årlige årbok.
_____
DET GAMLE OG DET NYE VIKINGTOG (1919-20)
_____
«Os vil it vaattaa naa taa di da it, nei.» Ja, et sligt utsagn av en trønder pleier at være det sidste ord i en sak.
«Saa begyndte vikingetiden. Skibene laa oftest paa ruller paa stranden og saa rullet de skibene sine i søen. De hadde bare aabne baater uten dæk eller kahytter»
«Lad mig minne saaddanne om at den første hvide mand, som fik øye paa det amerikanske fastland var nordmanden Bjarne Herjulfsen i aaret 986»
«Den som egentlig ga stødet til en større udvandring var Kleng Peerson»
«De gamle vikinger la under sig land, med spyd, kastespyd og stridsøkser»
«Det nye vikingtog nutildags kommer gjennem landet paa en fredsæl maade: De bygger hjem, kirker, skoler og kristne læreanstalter»
«Om høsten var der blot-gilde paa Lade. Der var ogsaa kongen. Under saadanne omstændigheter pleiet kongen at holde maaltid med nogle faa mænd i en liten stue i nærheten. Men nu vilde folket at han skulde bænkes i høisædet. Sigurd Jarl fik ordnet det slik, at folkets ønske blev efterkommet»
«Undrer mig paa, hvad jeg faar at se
Over de høie fjelde?
Øiet møter nok bare sne;
Rundt omkring staar det grønne træ,
Vilde saa gjerne over, –
Tro, naar det reisen vover.
Ut vil jeg! Ut! – o, saa langt, langt, langt
Over de høie fjelde!
Her er saa knugende, tærende trangt,
Og mit mot er saa ungt og rankt, –
Lat det saa stigningen friste, –
Ikke mot murkanten briste.»
Det forekommer mig, at en livsfrisk ungdoms længsler skildres i ovennævnte «Fjeldsang» av Bjørnson. Ialfald slog den ned og fænget som ild i mine ungdoms længsler og mine drømme, da jeg gik der indestængt i den trange dalen i hjembygden.
Ungdomssindet og ungdomslængslerne hos en ufordærvet ungdom er «ungt og rankt», men mangt er det som synes «knugende, tærende trangt». Hindringer paa ens livsbane syntes kanske at staa der stængende, som den graa overhængende fjeldvæggen, og man følte kanske, som om selve ungdomslængslerne vilde «mot murkanten briste». Men begjæret og længslerne for at se hvad som var bakenfor de «høie fjelde» blev saa stærke, at det blev til virkelighet: «Lat det saa stigningen friste.» Og saa blev der flugt over de fjelde, som stod der og stængte rundt de norske vene dalfører. Utenom laa søen som sendte sine blaanende fjorde ind i Norges indskjæringer. Fjorden raapte: Ut! ut! Og slik har søen artusinder efter aartusinder skyllet mot Norges kyster. Til dels har den likesom leflet gjennem blank søflate og solskin og sagt: «Kom ut!» Til andre tider har den storm, søgang og skumskvæt likesom truet og sagt: Læg ut!» Men Normændene tog ikke fat for alvor paa sine søferder før omtrent 800 aar efter Kristi fødsel. Før den tid bodde de mest paa fædregaarden sin, og faa kom udenfor bygden. Ættegaarden var dem kjær. Denne var tat i arv av ældste Søn, slægt efter slægt. Var der ingen gut i barneflokken da var det ældste jente som arvet fædregaarden. Utestængt var de fra uteverdenen. Saa begyndte vikingetiden. Skibene laa oftest paa ruller paa stranden og saa rullet de skibene sine i søen. De hadde bare aabne baater uten dæk eller kahytter. Søkarter kjendte de ikke til; men de beregnet farten til denne eller hin plads i saa og saa mange dagsreiser. Kompas kjendte de heller ikke til, men sol og stjerner var deres veiledere, naar de var ude paa «blaamyren». Skjolde hadde de paa skibssiden og bougen var formet som en svanehals. De var nok ræd for landjordens vætter, selv om de var paa søen; men saa hadde de et dragehode øverst paa bougen og det skulle nok skræmme vætterne væk. Stærke og velformede var disse Skibe, og et vakkert syn var det, naar de pløiet bølgen blaa, saa skumskvætten stod om skibssiden og skutens svanehals. Og med disse skibe tog de av sted baade paa «vesterveg» og «austerveg». Og allesteds satte de mærker efter sig. Under korstogene var de ledere for det europeiske ridderskap. De passerte Herkulesstøtterne, la øde de klassiske egne i Grekenland, trængte sig gjennem Konstantinopels mure og svingede sine skarpe stridsøkser i denne bys gater. De bragte til Frankrike frihetsspirer og plantede disse i Normandiet – opkaldt efter de gamle vikinger. Sæden spredte derfra til England, hvor den modnedes i form av «Magna Charta» og «Bill of Rights». Eftersom tiden gik, blev det senere bragt over til Amerika i skibet «Mayflower» («Maiblomsten»), og her i Amerika utviklet disse spirer sig til «Uavhengighets-erklæringen».
Da Harald Haarfagre tog odelsretten fra bønderne, vilde de ikke engang være husmænd under en saa gjæv konge som Harald. Av sted sendte de høisædestolpene sine, og hvor disse landede, did vilde ogsaa de gjæve fedre flytte. Stolperne landede ved Islands kyster og til Island flyttet da disse fedre. Men slik elsket de det landet de forlot, at de tog med sig av Fædrelandets jord. Naar de bygget husene sine, saa la de av den jorden under tufterne, da de trodde at lykken ikke vilde trives, dersom de ikke bygde paa fædrelandets jord. I denne forbindelse vil vi ogsaa minde om, at Kristoffer Kolumbus glemte at bli født indtil 1445. Vore fedre opdaget Island omtrent aar 860 og ganske straks derefter – i aaret 874 grundla de en republik paa Island – altsaa 571 aar før Kolumbus blev født. Og denne republik blomstret i omtrent 400 aar. Men tiltrods for saadanne historiske kjendsgjerninger er der mange av de ætlinger av vikingerne, som har bosat sig hertilands, som skammer sig ved at lægge sine tufter paa fædrelandets jord. Med dette mener jeg, de skammer sig ved sine fædres traditioner og minder. Og skal de være rigtig fine paa det, saa maa naturligvis de norske navne forandres f. eks. «Bakke» til «Hill», «John» til «Jack» og «Thore» til «Tom» o.s.v. Og skulde nogen være saa uheldig at ha det gamle norske navnet «Ormlaug» og hvis vedkommende var fra Hønefos, saa vilde det naturligvis være meget finere at forandre navnte til: Snakebath from Chicken Falls.
Lad mig minne saaddanne om at den første hvide mand, som fik øye paa det amerikanske fastland var nordmanden Bjarne Herjulfsen i aaret 986. Leif Eriksøn, søn til Erik Røde, opdaget Amerika i aaret 1000. Leif var den første hvide mand, som satte sin fot paa det amerikanske fastland. Den første hvide mand og den første kristen, som blev begravet i amerikansk jord var Leifs bror Torvald i aaret 1002. Den første hvide mand, som dannet et settlement – begyndte at rydde og bygge grænder indenfor det omraade, som nu er De Forenede Stater, – var Torfin Karlsevne i aaret 1007. Den første hvide kvinde, som kom til Vinland var Torfins begavede og foretaksomme kone, Gudrid. I aaret 1008 fødte hun en søn, som hun kaldte Snorre. Han var den første av europeisk æt, som saa dagens lys i den nye verden. (Se R.B.Andersens «First Chapter of Norwegien Immigration») Vi har ifølge dette likesom fødselsret til Amerika. Naar man husker at Pilgrimsfædrene landet ved «Plymouth Rock» først i aaret 1620, saa vil man ogsaa forstaa, at der var talt norsk i Amerika længe før man hørte et engelsk ord paa det amerikanske fastland. Det var dog ikke før i en senere tidsperiode, at der blev nogen videre fart i udvandringen fra Norge. Den som egentlig ga stødet til en større udvandring var Kleng Peerson. Han var fra Stavangerkanten. I 1821 reiste han og hans kamerat Knut Olsen Eide gjennem Gøteborg, Sverige, til New York for at undersøke forholdene i Amerika. Da han var snedker antages det, at han drev snedkerarbeidet i og omkring New York. Kleng kom tilbake til Tysver ved Stavanger, i 1824. Saa begyndte han at fortælle om fremtidsmuligheterne i Amerika og det hadde det resultat, at «amerikafeberen» begyndte at gripe om sig. Nogle begynte at organisere sig for i flok og følge at ta avsted. Et aktieselskab blev organiseret. Lars Larsen eller Lars i Jeilene var sjælen i dette foretagende. De faa verdslige eiendomme de hadde, solgte de, og paa denne maade fik de skrapet sammen et tusind og otte hundrede norske speciedaler. For disse kjøbte de et skib, som de kaldte «Restaurationen». Dette skib lastet de med gammelt jern, da de trodde det vilde være slik gjæv vare at faa solgt i Amerika. Lars Larson hadde været i England og kunde klare sig nogenlunde i engelsk og han var lederen og den største aktieholder. Lars Olsen var kaptein og førstestyrmanden het Erikson. De seilet ut fra Stavanger paa Amerikas frihetsdag den 4de juli 1825. de var 52 personer, da de la ut fra bryggen i Stavanger, men da de ankom til New York var tallet forøket, saa de var 53. Georgina Larsen, Lars Larsens kone, hadde nemlig paa overreisen født et pikebarn. Ved at læse historien finder vi, at store flokker af de gamle vikinger tog afsted til Frankrige, England, Spanien, Irland og Skotland og paa mange pladser la de land under sig med deres spyd og skarpe stridsøkser.
Det nye vikingtog
følger mere i Leif Eriksons kjølvand. Bougen paa de fleste emigrantskibe peker mot forente stater. Baade de gamle og de nye vikinger har underlagt sig land og paa den maade kan det siges at de har skapt et utvidet Norge.
De gamle vikinger la under sig land, med spyd, kastespyd og stridsøkser. Det nye vikingtog nutildags kommer gjennem landet paa en fredsæl maade: De bygger hjem, kirker, skoler og kristne læreanstalter. Hyggelig er det at reise gjennem de norske bygder i Amerika og se alle kirkespirene, som peker mot sky – og saa de kristne akademier, «colleges» og preste-seminarier – hvor der bygges paa fædres troesgrundlag. Istedenfor at svinge krigsøksen svinges rydningsøksen og gjør det lyst i urskogen.
Med hakke og med spade,
-Ikke ved i blod at vade –
Vikinger bygger grænder,
Hvor de tørven vender.
Endog i hedenold hadde vore fædre fester og gilder. Ja, de hadde endog ting eller et slags lovgivende forsamlinger. Med forretningsorden var det vel ikke saa rart. Noget saadant som «Roberts Rules of Order» var nok ikke praktiseret. Naar der var noget især trønderne vilde ha frem, saa slog de paa sine skjolde og sa: «Slik skal det være.» Og da nyttet ikke engang kongebud. Haakon Adelstensfostre, ogsaa kaldet Haakon den Gode, var søn av Harald Haarfagre. Denne Haakon blev knæsat og opfostret av kong Adelsten i England. Derfor var det, at Haakon fik tilnavnet Adelsten. I England lærte han kristendommen at kjende; men i Norge var folket hedninger og avgudsdyrkere. Mens Haakon var i England forestod Sigurd Jarl blote- eller offerfestene. Da Haakon kom tilbake fra England vilde han gjerne faa indført kristendommen i sit fædreland. Han hadde nu git odelsretten tilbake til bønderne, som hans far Harald hadde fratat dem. Paa Frostating sa Kong Adelsten, at det var hans bud og bøn til alle tilstedeværende, at de vilde anta kristendommen, holde søndagen og feire jul paa en mæle øl eller saalenge ølet varede. Da var det den vældige Asbjørn fra Medalhus med skjæg som dekket hele brystet stod op og sa:
«Det tænkte vi bønder, da du holdt dit første ting her i Trondhjem, da du lovet at gi os odelsretten tilbake og vi hadde tat dig til konge, at vi hadde tat med vore hænder selve himlen. Men nu vet vi ikke om vi har faat friheten eller om du vil trælbinde os paa ny ved at ta fædrenetroen fra os. Disse fædre var gjævere end vi. Denne tro var god nok for dem, og da er den god nok for os. Hvis du vil øve vold og magt mot os, da har vi bønder samraad os om det, at vi vil skilles fra dig og ta os en anden høvding, som vil gi os frihet til at beholde vore fædres tro. Inden tinget er slut ønsker vi dit svar.»
Sigurd Jarl reiste sig da og sa at kongen vilde føie sig efter deres ønske.
Om høsten var der blot-gilde paa Lade. Der var ogsaa kongen. Under saadanne omstændigheter pleiet kongen at holde maaltid med nogle faa mænd i en liten stue i nærheten. Men nu vilde folket at han skulde bænkes i høisædet. Sigurd Jarl fik ordnet det slik, at folkets ønske blev efterkommet. Saa iskjænket jarlen et bæger, holdt en tale, signet det og drak kongen til av drikkehornet. Kongen tok imot det men gjorde korsmærket over det. Der hvor prestegaarden nu staar i Ørkedalen var der da en gaard, som hed Gryting. Manden paa denne gaarden hed Kaare – Kaare Gryting. Da han saa kongen gjøre korsmærket over drikkehornet, sa han: «Hvorfor gjør kongen saa? Vil han ikke blote?» Men Sigurd Jarl, den slue politikeren, reddet situationen; han sa da: Kongen gjør slik som alle, der tror paa sin kraft og styrke, han signer bægret til Thor.» De vilde nu ha ham til at spise hestekjød, men det vilde han ikke. Saa bad de ham spise av suppen. Han nægtet det ogsaa. Igjen kom den slue og snartænkte jarl kongen til undsættelse, idet han bad kongen bite over kjedelhanken, som var røget, og fedtet af kjødsuppen. Det gik Haakon ind paa, men inden han gjorde det viklet han et linklede rundt hanken og bet i det.
De var selvstendige karle, disse trøndere. De vilde ikke engang føie sig efter et kongebud, naar det var mod deres overbevisning. Og det er saa rart med det, hvis en trønder siger: «Os vil it vaattaa naa taa di da it, nei.» Ja, et sligt utsagn av en trønder pleier at være det sidste ord i en sak. Beklages maa det, at slige djærve karle som Asbjørn fra Medalhus, Kaare fra Gryting og andre var kristendommens motstandere, men respekteres maa det, at de var tro mot sin overbevisning og ikke engang vilde bøie sig for et kongeord før de fandt noget, som efter denne overbevisning var bedre end deres fædres hedenske tro. De gamle vikinger organiserte sig i fylker og fylkeslag. Nutidens vikingsønner i Amerika har ogsaa noget lignende organisationer. Vi har saadanne organisationer som: «For Fædrenearven» og «Det Norske Selskap». Saa har vi bygde-, amts- og stiftlag. «Trønderlaget» er et stiftlag, hvortil alle kan slutte sig, som er fra byer eller bygder i Trondhejms stift, eller ætlinger eller gift med trøndere ifra nævnte stift. Vi har ogsaa en international organisation kaldet «Normandsforbundet». Dette forbund utgir ogsaa et tidsskrift med samme navn. Min gode ven, digterpresten Sigurd Folkestad, Kristiania, Norge, er redaktør for dette tidsskrift. Past. Folkestad har været prest i mange aar, førsti «Den Norske Synode» og da dette samfund, «Forenede Kirke» og «Hauges Synode» sluttet sig sammen til ett samfund i 1917 under navnet «Den Norsk-Lutherske Kirke i Amerika», blev Folkestad prest i dette samfund.
Som den der i flere aar har været prest og ved siden deraf i adskillig literær virksomhet, mens han var i Amerika, har han kjennskap til «det utflyttede Norge» i De Forenede Stater. Han har saaledes betingelse for at kunde virke med forstaaelse, som «Normandsforbundet»’s sekretær og redaktør. Hvis de forskjellige bygde-, amts- og stiftslag fra det utflyttede Norge nu begyndte hver for sig at samle historisk materiale og saa dette igjen blev samlet til et hele, saa kunde vi faa nogenlunde fuldstendige «sagaer» om nutidens vikinger – ætlinger af de gamle vikinger. En begyndelse til saadant historisk samlingsarbeide er allerede gjort. I Trønderlagets aarbok for 1914-1915 fortæller Prof. D.G.Ristad om «Spillumskarene med mere» og i aarboken for 1916-1917 gir Mrs. Pauline Vognild tilbedste historien om Trønderne ved Irene o.s.v. I nærværende udgave av Trønderlagets aarbok for 1919-1920 fortæller Peder Bjørnstad om trønderne ved Underwood og omegn i Minnesota. I det efterfølgende findes ogsaa korte referater av Trønderlagets stevner aarene 1919 og 1920 samt endel vakre digte av prof- D.G. Ristad, m.m.
F.L. Trønsdal.
Aarbok for Trønderlaget i Amerika 1919/20
25. – 26. november 1942
Den dagen skulle jøder fra Midt-Norge sendes med tog fra Trondheim til Oslo. De skulle etter planen dagen etter være med den første store transporten fra Norge til Auschwitz. Første del var med D/S Donau, med ankomst med tog til Auschwitz-Birkenau 1. desember 1942, men av forskjellige grunner rakk de ikke skipet, og inntil den andre store transporten til Polen ble de fleste fra Midt-Norge internert på Bredtvedt.
Dermed ble de trønderske jødene for det meste med på den andre store transporten, med «Gotenland». Den transporten gikk også fra Oslo, deretter med tog via Stettin, Berlin og ankom Auschwitz-Birkenau natt til 3. mars 1943. Fra Auschwitz Chronicle /Danuta Czech: «Med en RSHA-transport fra Berlin, hvor også norske jøder, ankom ca. 1500 menn og kvinner og jødiske barn. Etter seleksjonen, 50 mann, som mottar fangenummer fra 105457 til 105506, og 164 kvinner, som mottar fangenummer fra 37080 til 37243, er internert i leiren som fanger. De andre menneskene, omtrent 1286, blir drept i gasskamrene.» Julius Paltiel var med i samme transport, og fikk fangenummer 105362. Også Cissi Klein var med i samme transport. Jøder som gikk direkte i gasskamrene fikk normalt ikke fangenummer. Ingen av de norske jødiske kvinnene/barna overlevde Auschwitz.
Medlemsmøte i Trygghuset 17. november 2025
På møtet hadde vi besøk av historiker Frode Lindgjerdet og Leif Otto Furseth. Førstnevnte foldt foredrag, og fortalte om sin nye bok om kampene i Trøndelag i 1940, mens Furseth solgte sine flotte kalendere med tegninger fra Lade og Lademoen.
Gunnerus – fra Kjerringsberget, 1959
Utsikt fra Kjerringberget på Lade. Sentralt i bildet Lade kirke og bebyggelsen på Lade. Til venstre i bildet er Lade gård. I bakgrunnen røyken fra Lilleby Smelteverk. Til høyre i bakgrunnen er bebyggelsen på Tyholt og radiomastene. I forgrunnen bebyggelsen langs Leiv Eirikssons vei. Hvitt hus i høyre bildekant er Leiv Eirikssons vei 6.
Gunnerus – Stiklestedveien 8a
Dette bildet fra Gunnerus-biblioteket viser nybygget til Andreas L. Riis ca. 1960. Om du zoomer inn kan man se ledningene til trikken.
Novemberpogromene
Innherredsveien begynner bli ferdig, Det innebærer også utskifting av noen av snublesteinene – https://snublestein.no . Blant annet steinene til familien Rosenberg, som bodde i Innherredsveien 51. Ekteparet Bernhard og Jenny sammen med sønnen Charles var med transporten med «Gotenland». Via Stettin og Berlin endte de 3. mars 1943 opp i Auschwitz. Familien Gurewitz, som bodde i Innherredsveien 53 led samme skjebne. Betzy Rosenberg berget ved å finne skjul i en hytte på Hangersletta. www.nrk.no/trondelag/xl/holocaust_-betzy-_23_gjomte-segi-ei-hytte-i-to-og-et-halvt-ar-for-a-unnga-nazistenes-dods-leirer-1.16134857
Per Øverland fyller 95!
Æresmedlem i Lade og Lademoen historielag, forfatter av 300 historieglimt samt med en CV få andre kan matche fyller 13. oktober 95. Å, ja, han har også mottatt kongens fortjenstmedalje Vi gratulerer så mye!
Den gang det ble satt verdensrekord på Lademoen
Frem til 1946 var idrettslivet i Norge delt inn i to; arbeideridretten og den ordinære borgerlige idrett. På Lademoen var det i praksis slik at nesten alle lag her tilhørte arbeideridretten.
Helgen 1. – 2. februar 1936 ble det på Reina-banen arrangert et stort skøytestevne. Lørdagen satte trondhjemmeren Trygve Barø fra Trondheims-Ørn verdensrekord for arbeideridretten med 42,5 på Reina-banen.
Medlemstur Vitenskapsmuséet søndag 21. september
Vi fikk se hvorledes Nidaros kunne se ut for 800 år siden via en tilnærmet fullskalaversjon av Kaupmannastretet, samt også se Tora – en middelalderkvinne fra 1300-tallet som er gjenskapt basert på skjelettet hennes. Deretter gikk vi til To tårn ved Vestfronten, hvor det ventet kaffe og god bakst.
Strandveien 23
Antagelig bygget i andre halvdel av 1890-årene, i likhet med resten av denne del av Strandveien. Denne flotte trebygning vil antagelig i løpet 2026 forsvinne når Bane Nor skal bygge ny jernbanebro med dobbelt spor over Strandveien. Planen er å ha tobbelt spor frem til toppen av Gregus gate. I planen er det også snakk om sykkelvei fra Nordtvedts vei, samt en dypere undergang. Foto: Bjørn Lien.
Strandveien 23 har blant annet vært hjem for disse:
Nidaros Fiskematforretning
Stancefabriken
Trondhjem kjøttforretning
Strandveien Frukt og Tobakk
Ivar Matlaus bokkafé
Strandveien Bruktkjeller
Rotrock – Norges minste platebutikk (solfylt reggae, punk, dub & ska)
Trondhjems Speil og Møbelfabrik
Ildsjeler i Lade mødreklubb stod bak Stabburet barnehage
Klikk her for å laste ned en kort historikk!
Lade mødreklubb, stiftet av ferske trondhjemmere på Lade i 1952, startet arbeidet med å få etablert en lekepark på Lade. Først så man på et område rundt Lade kirke, men de endte opp med stabburet ved Lade gård, som den gang var eiet av Trondheim kommune. For å få dette til måtte mødreklubben gjennom politiske forhandlinger, tombolaer på Torvet, flaskeinnsamlinger, papirinnsamlinger, mannequin-oppvisninger og kronerullinger – og selvfølgelige mange dugnader. Blant de mange ildsjeler kan nevnes Evelyn Bø, Alfhild Lian, Ingrid Aune og Eldbjørg Winnberg. I dag er det ikke lenger en enkel lekepark, men en moderne barnehage vegg i vegg med Trygghuset i Gunnlaugs vei.
Vi har lagt ut en kort historikk, som du kan finne her.
Saxenborg – slik ble det
Det var lenge en debatt da utbygger Karl Ove Bjørnstad ønsket å bygge ut i området mellom Saxenborg gård og gamle Amazon kafé. Selv om Innherredsveien ennå ikke er ferdig begynner området å ta form. Fortsatt gjenstår en blokk ved inngangen til Thomas Hirsch’ gate. Svaltaket til Amazon er fredet, så det det blir stående. Det er bygget en bred trapp mellom blokken opp til haven mot Saxenborg gård.
Einar Brendboe: Når stim-fløyta på TMV varsla om klokka
Det var vilter lek i Strandveien etter skoletid, vi var et par guta som dro på runde der som lassaronan holdt til. Der var det tomflasker å finne så vi kunne pante dem enten på polet eller på en av bromforetningan på Lamon.
Det var ikke lett å pass klokka heller, det var mest vanlig å få klokk til konfirmasjonsgave den tia.
Turen gikk forbi doinnerbenken, for der var det ofte lassarona som satt og drakk så det var stor sjanse for å finn ei flaske eller to.
På returen kom vi forbi motorbåtklubben og naustet til Talaksen, han satt der å bøta garn, og det hendt at han Talaksen fisket nede i elva, tia gikk fort og før vi kom til ronningan ved bromlageret til bromhandler Kuløy fra Smøla da blåste fløyta på TMV fem på fire.
Det var et signal om at far min, som arbeidet på skuret til Trondheim Ingeniørvesen (T.I.V.) på Rosenborgskaia sluttet om fem minutter på arbeid, og da var det best å være på plass når middagen var på bordet.
Klokken fire lød ett nytt signal fra TMV da gikk far min hjem og da var det som en skokk med arbeidere som hastet hjem, både fra TMV og andre arbeidsplasser.
Fløyta på TMV var varsel for arbeidstidens start og slutt og til stor hjelp for bydelens folk til å følge med klokka, i dag har vel fløyta blitt karakterisert som en støykilde. Så til alle dere som ikke har opplevd fløyta på TMV og til dere som husker den hese lyden det var en epoke i østbyens historie.
Turen til Skatval krigshistorieske museum og Hjelseng gård
Drøyt tredve deltok årets medlemstur til Skatval historiske meuseum og Hjelseng går. Vi fikk god omvisning i finværet.
Trygve Lingås: Opprinnelsen til navnet Korsvika
Navnet skriver seg fra den tiden da Lade kirke var sognekirke for et ganske stort område langs fjorden. Ikke bare fra Strinda-sida, men også fra den andre siden av fjorden kom folk til kirka på Lade.
Om årsaken til at korset i Korsvika ble reist er det to versjoner, Den ene er at det var til minne om et brudefølge som havarerte på Strindfjorden under hjemreise fra vielsen i Lade kirke. Den andre versjonen er at det rett og slett hvor man skulle gå i land når folk kom sjøveien og skulle til kirken. Ennå i 1930-årene var fundamentet til korset synlig på haugen opp for fjæra utenfor dagens Leiv Eriksons vei 6. Det var en sirkel av rullestein med fordypning i midten og med fire utsparinger, sannsynligvis til støtte for korset som må ha vært av ganske bra dimensjon. I dag er det helt gjengrodd, men jeg antar at en forsiktig fjerning av jord og vegetafjon vil vise at restene av fundamentet fortsatt er der.
Beretning om oppstart av Lade Historielag
Vi, det er Korsvikgutan, som har holdt sammen siden første dag på folkeskolen, nærmere bestemt Strindheim skole, møtes anna hver onsdag på kafeterian på gamle attføringa i Lade allé. En dag ble det nevnt at vi burde starte et historielag. Vi mente jo at Ladehalvøya måtte ha mye historie ved seg. Vi fikk vite Lademoen historielag skulle ha en utstilling av gamle bilder fra Østbyen, og det var vi og så på. Der traff vi en kar som stod og fortalte om bildan, og vi spurte om det var mulig å få noen råd og tips om oppstart av historielag. Det var nesten som å tenne på en rakett. -Kor tid skal de ha neste treff, var spørsmålet. Jo, det blir no te onsdag, ble det svart. -Da kjæm æ, svart fyren, og det var’n Torbjørn. Onsdagen kom, og det gjorde Torbjørn også. Det viste seg at han kjente flere av gutan fra før. Vi ble enige om at vi måtte ha et møte for å danne et interimstyre, og Torbjørn ordna med møtelokale på Ringve Museum. Ja, det gjelder å ha gode kontakter. Så i mars 2002 hadde vi et møte på Ringve, hvor det møtte opp 10-12 personer. Vi fikk danna et interimstyre som bestod av Torbjørn Torgersen, Jan Kåre Larsen, Anne Marie Jørgensen og Per Isaksen. Etter sommerferien begynte vi arbeidet med å planlegge et orienteringsmøte. Torgersen tok kontakt med direktør P. A. Kjeldsberg vedrørende møtelokale, og der må vi få lov til å skryte av ledelsen på Ringve. Det var «ja» med én gang, og det var ikke nok med det. Konservator Mats Krothen stilte på kort varsel opp og holdte et innledningsforedrag om Ringves historie og dets eiere. På møtet som ble avholdt 28. oktober møtte 45 personer. Etter det har vi vært i to møter med Lade skole og to møter ned Ringve videregående skole. Tanken var å få med en representant fra en av skolen i styret. Vi har også vært i kontakt med diverse andre ressusrpersoner uten å nevne navn.
Lade, 25. februar 2003 Per Isaksen
Gunnerus: Victoria Backhes vei og Møbel-3
Per Isaksen: «I bakgrunnen ser vi dagens Ladetorget, opprinnelig bygget for Foki (Fisk- og kjøttindustri) men bygningen huset også innimellom Møbel-3, Arbeider-Avisa og Toyota. Samt Fokus Bank, Posten, frisør, Rema, blomsterbutikk og kiosk. Bildet kommer fra Gunnerus, og skal være tatt en gang etter 1970.»
9. april – 85 år siden angrepet
Nasjonal samling var organisert med seks lag i Trondheim i tillegg til Strinda lag av NS. De var i idretten og i arbeidslivet. Lademoen var 6. lag. Ser man på idretten, hadde man stevner der man var delt inn i «småhirden», «jentehirden», «guttehirden». Ved siden av vanlige øvelser konkurrerte man også i «håndgranatkast».
Lade og Lademoen historielag
inviterer til medlemstur til
Skatval Krigshistoriske Museum!
Vi reiser søndag 18. mai kl. 10.00 fra Ladetorget i komfortabel turbuss.
På Skatval Krigshistoriske Museum skal vi få med oss utstillingene der, samt bli med på guiding. Hovedvekt vil naturlig nok være historikken rundt slagskipet Tirpitz.
Etterpå reiser vi til flotte Hjelseng gård ikke langt fra Stjørdal, hvor en buffet venter oss. Deretter tar bussen oss tilbake til Ladetorget med ankomst veldig ca. kl. 16.00.
Avreise fra Ladetorget 18. mai kl. 10.00.
Påmelding skjer via e-post: leder@ladeoglademoenhistorielag.no
Påmeldingsfrist: 30. april. Førstemann-til-mølla gjelder.
Egenandel – kr. 300,- kan skje via Vipps: 717559 eller betales kontant på bussen.
Per Øverlands 300 Historieglimt
Tor Glomstad: Grønn var min barndoms dal – grå var min barndoms gate
Her forteller Tor Glomstad om sin oppvekst i Frostaveien.
MINNEORD
Bjørn Johan Sørensen
Sokneprest i Lade/Lademoen 1973-1988
Bjørn Johan Sørensen til minne
Tidligere sokneprest Bjørn Johan Sørensen gikk bort 7. januar 96 år gammel. Bjørn ble født på Åndalsnes, bodde med foreldrene i Kristiansund til han var 8, da flyttet de til Harstad. Etter artium i Harstad studerte han teologi ved MF, tok eksamen i 1954 og ble ordinert året etter. I gymnastiden traff han Ingrid Johanne Fuhr som skulle bli hans livsledsager i mer enn sytti år. Hun var utdannet lærer og paret fikk seks barn.
Bjørn hadde en variert tjeneste innenfor kirke- og organisasjonsliv. I løpet av sin karriere hadde han følgende stillinger: Reisesekretær i Det Norske Misjonsselskap, Troms krets. Døveprest i Døvekirken, Trondheim. Sekretær på hjemmet for døve på Nordstrand, Oslo. Redaktør av Samenes Venn og reisende prest i Samemisjonen. Residerende kapellan i Tromsøysund og Ishavskatedralen. Sokneprest i Lademoen/Lade i Trondheim, hans lengste tjenesteperiode (1973-88). Sokneprest ved Svalbard kirke i Longyearbyen. Prest ved den Norske Mindekirken i Minneapolis, Minnesota. Ekteparet ble i USA til Bjørn nådde pensjonsalder ved 70 år i 1998 etter mer enn 40 års aktiv tjeneste. Som pensjonist virket han som vikarprest flere steder i Norge.
Vi som var hans kollegaer i Lademoen/Lade lærte ham å kjenne som en svært åpen og forståelsesfull leder og veileder. Kombinert med en lun, nordnorsk humor og et karakteristisk glimt i øyet, ble han en likandes kollega og venn. Bjørn førte en svært god penn. Ved et tilbakeblikk på menighetsbladene som han redigerte i alle år, ser vi at han var godt oppdatert og fulgte med i de mange diskusjoner i kirke og samfunn. I Bjørns bokhylle var det plass for teologer og tenkere av ulike avskygninger. Han var reflektert, med evne til å lytte og endre mening. Han var også kulturelt interessert og glad i musikk og teater.
Som menighetsleder viste han seg som en god tilrettelegger. Så han behov for bygningsmessige utbedringer eller nyanskaffelser, tok han raskt kontakt med myndigheter og fikk ting gjort. Slik satte han mange varige spor etter seg.
De siste årene tilbrakte han sammen med sin kjære Ingrid på helseinstitusjon, men like før jul døde hun, og de siste ukene ble tunge. Han var forberedt på at heller ikke han hadde lenge igjen. Vi minnes hedersmannen Bjørn som en svært god kollega og venn og lyser fred over hans minne.
Ola Erik Domaas
Ola T. Lånke
Byarkivet: Strandveien 12-18
Besøk på Vitenskapsmuséets vikingutstilling.
Vi fikk en god timesguiding av Tuva fra Vimu, og etterpå dro de fleste på Egon Prinsen. Takk til alle!
Arnulf Hogstad: 7B, Lademoen skole, 1959
Over: 4. rekke: Alf Ronald Johannesen – Karl Georg Kirkreit – Jostein Braset – Hans Martin Lervik – Tore André Mehlhgård – Roar Johnsen – Karl Helge Almaas.
3. rekke: Torgeir Iversen – Kjell Johannes Myhre – Frank Ottar Røberg – Knut Harald Nicolaysen – Trygve Ottem – Tore Waagen – Tor Anton Solberg.
2. rekke: Frank Moksnes – Finn Nilsen – Folkvard Samdal (klasseforstander) – overlærer Henmo – lærer Nesje – Arnulf Hogstad, Harry Wågbø.
1. rekke: Kjell Hukkelås – Roald Marwin Olsen – Asbjørn Halvorsen – Arve Solberg – Tor Næss – Kjell Holm – Harald Rokswåg – Jan Ove Sæther.
Roar Struck: Anno 1958 – kjekke jenter på Voldsminde
Foto: Roar Struck.
Bildet er fra 1958 og bildet et tatt på hjørnet av Thomas von Westens gate og Innherredsveien. Bak ser vi forretningen til Gullsmed Stensrud. Det var en populær forretning på Voldsminde. I 1940- og 50-årene bodde mange barnefamilier på Voldsminde, så det krydde av barn, og mange kjekke jenter vokste opp der. På bildet ser vi tre av disse jentene som bodde i Thomas von Westens gate. Alle tre gikk på Lilleby skole i rene pikeklasser.
Evy Jarstrand og Solveig Struck hadde lærerinne Heglum som klasseforstander, og Kirsten Iversen som gikk i parallellklassen, hadde lærerinne Nordstrand som klasseforstander. Hun var forøvrig søster av overlærer Birger Nordstrand på Lilleby skole. De tre jentene gikk ut av 7. klasse i 1960. Bildet er tatt på en kjølig høst- eller vårdag, og jentene er godt og pent kledd. Dette var før boblejakkenes tid, og det ble brukt mere klær av ull, og kåper var vanlig blant jenter. Evy og Solveig ser ut til å bruke den type mer tradisjonelle klær, mens Kirsten er iført duffelcoat. Det var et klesplagg som nettopp var kommet på moten, og som ble meget populært. Barn fra Voldsminde var i disse årene forholdsvis velkledde.
Det lå nok ikke mye prestisje og motejag bak her, men heller at foreldrene ønsket at barna skulle se ordentlig ut. Voldsminde hadde en ganske ressurssterk befolkning. Fra noen magre etterkrigsår, etter 1945, så skjedde det etter hvert en solid velstandsøkning for folk flest på Voldsminde, som gjorde det mulig å utstyre barna med skikkelige klær.
En ganske betydelig andel av elevene på Lilleby skole i 1940- og 50-årene bodde på Voldsminde. For å bruke den klassen jeg gikk i, som et eksempel. Det var klasse 7 B, som gikk ut av 7. klasse 1956. Klasseforstander var lærer Harald Haugen. Dette var en ren gutteklasse, og det var i 1956 22 gutter i klassen. Av disse var 7 fra Voldsminde (herav en fra det gamle Voldsminde – Parowgården). Over 30 prosent av elevene i denne klassen bodde på Voldsminde. Denne høye prosentandel av Voldsminde-barn i denne klassen gir kanskje en viss indikasjon på at Lilleby skole hadde et solid innslag av barn fra Voldsminde i 1940- og 1950-årene. Så Voldsminde-barna satte sitt preg på Lilleby skole, og mange har gode minner derfra.
Nikolaj Shelgokov:
Krigsfange på Skedsmo – oversatt og bearbeidet av Tatiana og Odd Ingar Toresen (bildet under)
Vi har fått lov til å legge ut historien til sovjetiske Nikolaj Shelgokov. Han endte sensommeren 1943 som tysk krigsfange opp i verkstedet på Marienborg. Denne historien starter 26. juni 1941, fire dager etter starten av Operasjon Barbarossa – det tyske angrepet på Sovjet. Den dagen ble Nikolaj rekruttert til Den røde armé. Han ble senere tatt til fange av tyskerne 14. oktober 1941 ved Vjazma, ca. 30 km sydvest for Moskva. Hans fangenskap førte ham via Polen, Skedsmo, Stalag 303 (Jørstadmoen) og til slutt skulle han som én av 65 sovjetiske krigsfanger til Trondheim og Marienborg. Nikolaj ble her innkvartert i en brakke ved verkstedet – ikke langt fra det gamle gartneriet. For den som er lokalkjent finner du stedet om du i dag går fra St. Olav sykehus, over Ceciliebrua og tar til høyre på den andre siden. Leiren lå ca. 100 meter fra undergangen.
Mandag 27. januar er det 80 år siden Auschwitz ble frigjort.
I Trondheim vil dette bli markert på Julius Paltiels plass mandag kl. 18.15. Deretter går turen til synagogen for appell og foredrag.
Arrangementet er gratis, og åpent for alle.
Arrangører er Det jødiske samfunn i Trondheim, Jødisk museum Trondheim og Jødisk kulturfestival Trondheim.
Snublesteiner på Lademoen – Innherredsveien 51 og 53:
Jenny Rosenberg – https://www.snublestein.no/p=486/
Charles Efraim Rosenberg – https://www.snublestein.no/Charles-Efraim-Rosenberg/p=488/
Bernhard Rosenberg – https://www.snublestein.no/Bernhard-Rosenberg/p=487/
Josef Mejer Gurewitz – https://www.snublestein.no/Josef-Mejer-Gurewitz/p=56/
Klara Gurewitz – https://www.snublestein.no/Josef-Mejer-Gurewitz/p=56/
Michael Gurewitz – https://www.snublestein.no/p=67/
Einar Brendboe: Kjerringen sprang når Stortyskern kom
Det var ikke uvanlig at damene pyntet seg når de skulle ut på byen og handle. Oppe i Innherredsveien var det en fiskehandler som het Myhr. Det var ikke langt fra Sykkel-Hansen. Han Myhr solgte alle typer fisk, og han hadde en gang i blant sjøfugl også. Det kunne være skarv, sjøorre og andre fugler og også hodeløse høns med fjærene på. Når damene fra Nerlamon skulle gå oppover Halvorsenbakken og Fjæregata måtte de passere undergangen i Strandveien der Nordlandsbanen går. Det var ikke uten fare, for Stortyskern* kunne plutselig starte sin strabasiøse ferd mot nord.
*Tysk, massivt damplok for det meste bygget i Kassel mellom 1942 og 1944.
Stortyskern gav full steam, og begge stemplene viste sin styrke, og i alle de bevegelige geider og stempelstenger som var i sving var det ofte lekkasje. Når den passerte undergangen rant det steam-vann og smurning ned fra Stortyskern, og da var det for damene med sin fine gabardin og sommerkapper å løpe for ikke å bli tilgriset av spillvann fra Stortyskern – Type 63a.
Vi ungene ble strengt advart mot å oppholde oss under brua når toget kom, for det var varm steam som kom ned.
Lokomotivet ble benyttet på Nordlandsbanen fra 1943 til 1970.
Stortyskern – ha på lyd!
John Gjermund Lundemo:
Erindringer om John Hansens Sportsforretning; også kjent som «Sykkel-Hansen»
Foto: Arnulf Hogstad. Butikken ble lagt ned i 1972. Bildet er et av flere som lamo-fotograf Arnulf Hogstad tok samme år.
John Gjermund Lundemo var mangeårig leder i Lademoen Historielag.
Historieglimt – Per Øverland. 299 av Per Øverlands historieglimt finner du på denne lenken.
Einar Brendboe: Snøen i gården
Lamonitt Einar Brendboe har skrevet flere artikler om sin oppvekst i Strandveien 25 B. Denne handler om nabohelter, etterjulsvinter og snø i Ramphålet.
Faktaboks: Om morgenen lørdag 24. juli 1943 tok 45 B-17 av fra England. 24 av dem kom fra 100th Bomb Group stasjonert på Thorpe Abbotts i Norfolk. De øvrige 21 tilhørte 95th Bomb Group.
Terje Tallaksen: Bombeangrep i Østbyen
Det var vel litt uventet, men så kom det amerikanske flyangrepet på Dora. Jeg satt i bakgården i Mellomveien 8, og spikret noe. Da satte luftvernsirenen i gang. Min mor kom som et lyn, og drog meg ned i kjelleren. Det vi ikke visste var at like før lettet 41 amerikanske B-17 bombefly fra England på vei til Norge. Kl. 13. 37 ble de meldt inn over Tarva. Hele Østbyen ble røklagt, men de hadde problemer med vind og luftvåpen. Luftvernsirenene var forferdelige, og de sitter i tanker og hodet mitt. Jeg var jo bare en liten gutt. De B-17-bomberne kom innover Nerlamon og Dora i 7000 meters høyde.De slapp 317 250 kilos bomber. Mange falt utenom Dora, og traff Gassverket og mange bygninger utenfor. Da var det kaos, men ordren var da å søke tilflukt i husets kjeller. Der nede var det tidligere gjort i stand tilfluktsrom av fedre og mødre. Min far var visevert, og hadde ansvaret. Husker ennå massevis av beboere som kavet seg frem i halvmørket. Rommet vi hadde var 15 m unna wc. Og størhuset med grue like ved, s vi hadde vann og varme. Rommet ble også utstyrt med pledd, puter, bøker, spill og gitar. Vi var der en lang stund. Det smalt og ristet rundt oss, men vi klumpet oss sammen. Sov litt gjorde vi også. Så kom signalet «faren over» . De voksne snek seg ut først, så barna. Glemmer ikke synet av Lamoparken, trærne og mange ting var slengt rundt. Min mor som vasket stuen den dagen fant en granatsplint igjennom vaskebøtta. Tenk da de ved Dora og Nerlamon. For oss unga ble det óg spennende dager. Men så kom det flere tyske soldater og sperret av. Og så mange flere russiske og andre krigsfanger som ordnet opp. Dette med sirenene, flymotorer og bomber sitter ennå i hodet mitt. Takk!
Med en collage med minner fra året som nå må sies være på oppløpsiden minner vi om at det også neste år blir guidede turer, temakvelder og sosialt samvær. Kontingent for resten av 2024 inklusive 2025 – kr. 150,- for enkeltmedlemmer/familier kr. 200,-. Konto 42000122658.
Vipps: 717559 – NB! Oppgi e-post ved betaling av kontingent.
Einar Brendboe: Torsdag 30. april 1959, Eksplosjon på Nyhavna
Tur sporveimuséet på Munkvoll
Bli med medlem nå, og få med medlemskapet gjennom hele 2025!
Aktiviteter som gjenstår i 2024:
Mandag 18. november blir det krigshistorisk foredrag i Trygghuset med Knut Sivertsen med påfølgende lokalhistorisk quiz med kaffe og noe å bite i. Mer informasjon kommer.
Einar Brendboe: Minner fra forliset Sanct Svithun
I denne artikkelen forteller lamonitt Einar Brendboe om en søndagstur i 1962.
Byarkivet: Ørens mekaniske Værksted og Jernstøberi.
Ukjent fotograf og tidspunkt.
Ørens Mekaniske dukket første gang i norske aviser opp i Dagsposten 28. juli 1884 i en annonse:
«Landbrugsmaskiner
av alle Slags repareres hurtigt og billigt
ved
Ørens mekaniske Værksted
(ved Siden av af Dokken)
Throndhjem.»
Ørens ble etablert av Ingeniør Edvard I. Olsen, og beskjeftiget blant annet sveisere og snekkere, og arbeidsstokken var på det meste i underkant av 100.
Det er i dag lite som minnner om den industriaktivitet som Ørens og TMV bragte med seg. Ved siden av blant annet Preservingen, Meieriforsyningen og havna sørget disse for økonomisk vekst og stort behov for boliger på Lademoen og Østbyen forøvrig.
Gunnerus: Flystevne – Lade flyplass
Seabee på Lade flyplass. En-motors amfibiefly, ofte sett på Lade flyplass. Seabee var blant annet benyttet til ambulanseflyvninger og rundturer. Bildet skal være tatt i forbindelse med et flystevne på Lade. Tidspunkt for bildet er ikke presist angitt, ei heller hvilket fly det er, annet enn at det er en Seabee. Trønderfly og Widerøe var blant noen som på et tidspunkt eide Seabee. Det ble en tid etter krigen drevet flyskole på Lade på Lade.
Tur med trikken til Sporveismuséet
Lade og Lademoen historielag inviterer betalende medlemmer til trikketur lørdag 2. november kl. 12.00 fra St. Olavs gate opp til Sporveismuséet på Munkvoll. På muséet får vi omvisning, og turen avsluttes på Munkvoll.
Turen opp, samt omvisningen er gratis.
Påmelding til post@bamsen.net
Fra Trygve Martin Østraat:
Bildet viser den gamle leiren i Korsvika i første del av krigen benyttet av Organisation Todt. Man kjenner igjen Sjømenns aldershjem øverst til høyre på bildet. Leiren skulle imidlertid snart dekke et nytt behov skapt av tyskerne. Billedtekst: «Fra flyktningeleiren i Korsvika. Samleleir for finnmarkinger etter krigen.» Man ser tydelig at leiren her har norsk flagg. Fotograf ukjent.
Fra Per Isaksens arkiv: Bilde fra Laura-kiosken, 1947/48. På bildet: Bjørn Muhle, Arne Neslund, Arne Gaustad og Erling Dahl. Alléen til venstre er Lade allé. Ukjent fotograf.
Lade og Lademoen historielag til Løkken verk
Søndag 23. juni dro vi til Løkken verk, hvor vi fikk reise med det som var verdens første smalsporede elektriske jernbane. Vi fikk også se muséet, Gammelgruva, Bjørnli og avsluttet med buffet på Bårdshaug vegkro. Og utmerket guiding av Torgeir Østmo. Takk til Ola S. for vel arrangert tur! Her er bildene:
Dakotaparken åpnet!
Dakotaparken ble 15. juni åpnet av ordfører Kent Ranum. Artig at det gamle Dakota-navnet blir benyttet. Torbjørn Torgersen, med bakgrunn på Reina, og som var delaktig i å starte både Lademoen historielag og Lade historielag, var klar på at Dakota-referansen måtte bestå. Og nå er «Dakota» både adresse på gamle Rønningsletta og navn på parken der. Bakgrunnen for Dakota-navnet skal være at mange fra området emigrerte til nettopp Dakota, og dermed ble navnet på det amerikanske territoriet sittende på Rønningsletta. Fra 1889 ble territoriet delt opp i North Dakota og South Dakota.
Per Øverland: Nytt æresmedlem!
Einar Brendboe: Beskriver i en rekke artikler sin bakgrunn fra Strandveien 25b og nabolaget.
Strandveien 25b, «Ramphålet» eller bare «25B»
Medlemstur: Våttahaugen, Nyhavna og krigen – med Knut Sivertsen
Onsdag 8. mai kl. 18.00 hadde vi en byggelig og lærerik medlemstur med Knut Sivertsen til Våttahaugen på toppen av Ladehammeren, hvor vi fikk lære om tyskernes virksomhet i området, samt på Nyhavna. Etterpå dro vi til Havet Arena for oppsummering og kaffe++.
Knut Sivertsen er regnet som Trondheims fremste ekspert hva gjelder andre verdenskrig i Trondheim. I tillegg til at han har skrevet flere bøker om emnet brukes Sivertsen ofte som konsulent.
Medlemsmøte Lade og Lademoen historielag – 29. april
Lokalhistorisk quiz
Trygghuset – Gunnlaugs vei 13 – mandag 29. april kl. 19.00.
Det blir noe å bite i.
Gunnerus: Hjørnet Biskop Darres gate og Strandveien
«Biskop Darres gate sett fra Strandveien. Til høyre Peder Olsens butikk. I gata står en lastebil. Lastebilen er en Bedford, antakelig 1961-modell som tilhørte KØFF Engros A/S Nord. Delvis skjult bak førerhuset på bilen er to reklamer på varekassen for Krone- Kaffe. Bilen leverer varer til en liten kolonialforretning vis-à-vis S. Nordvik, Biskop Darres gt. 9. Informanten var selv hjelpemann på denne lastebilen 2. halvår 1962. Foto: Dag Nilsen.»
Kommentar: Gunnerus anslår bildet til å være fra 1965-1973. Peder Olsen la ned butikken sin i 1970. Reklamen i vinduet for Fanta Sitron, lansert i 1969, indikerer at bildet en gang mellom 1969 og høsten 1970. Sofie Amalie Nordvik startet allerede forretning i 1917, og hadde adresse i Biskop Darres gate 9 til hun døde i 1972.
Byarkivet: A. Scjerve i Rosenvinges gate
Rosenvinges gate gikk parallelt med Strandveien og lå på Utsikten, i området syd for bryggeriet.
Gunnerus: Isidor Nielsens mekaniske verksted«Isidor Nielsens verksted på Jarlheimsletta, Strandveien, sett fra Ladehammeren. Foran renner Ladebekken. Bak i bildet ses blant annet boliger i Gardemoens gate og Ladeveien, Lademoen kirke, Aktiebryggeriet og boliger i Reina.»
Bedriftsbesøk på Nidar
Onsdag 13. mars dro medlemmer på bedriftsbesøk hos Nidar i Bromstadveien. Som kjent fikk Nidar Chokoladefabrik sin start i 1912 på Lademoen i Ulstadløkkveien. Vi fikk en god guiding av Line Volden, og noen gode smaksprøver ble det også! Her er bildene:
Gunnerus: Karlsheim restaurant
Åpnet første gang 19. juli 1946 av Harald Arntsen som en sommerrestaurant med åpningstid i perioden april/mai til uti september. Karlsheim lå inntil Ladehammerveien, ikke langt fra Krutthusbakken og Antons minde, to minutters gange fra Korsvika. Basert på det man kan finne i aviskilder slet Karlsheim frem til nedleggelsen med manglende skjenkebevilling – i beste fall kunne man selge øl til spisegjester. I en annonse fra 14. juli 1960 kunngjøres at man etter 14 års drift stenger grunnet manglende bevilling.
I 1960 var det det smått med skjenkesteder i Østbyen. Faktisk siteres Odd Sagør (Ap) i Adresseavisen slik i forbindelse med skjenkerett til Karlsheim: «Østbyen har alltid vært et typisk boligområde med store arbeidsplasser, og jeg finner det uheldig at man har skjenkesteder der.» Adresseavisen, 2. februar 1962.
Per Øverland: Historieglimt 84 – Våttahaugen på Ladehammeren
Fra Våttahaugen. Foto: Bjørn Lien.
Kunngjøring av årsmøtet i Lade og Lademoen historielag.
Mandag 18. mars kl. 19.00, Lade Kirkes Aktivitetssenter, Harald Hårfagres gate 2.
Saker:
1. Åpning og konstituering
2. Årsberetning
3. Regnskap
4. Medlemskontingent for 2024 og 2025
5. Innkomne forslag til sak
6. Valg
Forslag til sak 5 sendes Bjørn Lien innen 4. mars, e-post; post@bamsen.net
Det blir lokalhistorisk quiz etter selve årsmøtet.
Enkel servering. Velkommen!
Styret
105 år siden første morsdag i Norge
I Nordre Bergenhus Folkeblad – Blad for bonden og fiskaren – fra mandag 27. januar 1919 opplyses følgende:
«Den 9. februar skal det for første gongen vera en «morsdag» i Norig etter mønster fra England og Amerika.»
Morsdagen hadde likevel en trang fødsel i Norge. Mange mente at vi ikke skulle henge oss på påfunn fra Amerika. Andre mente at en farsdag snart ville følge etter i regi av selgere av sigarer og brennevin(!). Likevel selges det hvert år kaker, blomster og kranser til minne om våre mødre.
God feiring!
Haakon VIIs gate, august 2008
Det er gått noen tid siden Haakon VIIs gate kunne være arena for hyllest til lyd, aksellerasjon og lukten av brent gymmi. Bildet er fra kanskje det siste av slike arrangement på Lade. For de som holder på å vokse opp i en verden hvor klima og nullutslipp er mantra kan det være utfordrende å forstå at folk reiste langt og betalte penger for å oppleve dette, og nok ville ha gjort det igjen.
Gunnerus: Lademoen skole, skovedlikehold ca. 1915
Bildet er et utsnitt av et foto tatt av Jens Carl Fredrik Rifling-Rasmussen, og er fra Lademoen skole ca. 1915. Det er fra en tid da vedlikehold og gjenbruk gjaldt , og lenge før nøysomhet ble erstattet av bruk-og-kast. Guttene på bildet skal ikke nødvendigvis bli skomakere; nye sko var dyre, og vedlikehold var almenkunnskap.
Godt nyttår!
Lade og Lademoen historielag ønsker velkommen til et aktivt 2024! Planene for første halvår legges frem 16. januar, men det er allerede klart at vi skal på bedriftsbesøk, det blir om ikke lenge lokalhistorisk quiz og vi skal på vårparten få omvisning på Våttahaugen (toppen av Ladehammeren) og se på hva tyskerne hadde der. I tillegg skal vi på utflukt! Detaljer kommer snart.
Svartlamon: Gregus’ gate oppgraderes
Midt inne mellom Meråkerbanen i sydøst og Nyhavna i vest ligger en idyllisk liten trehusbebyggelse. For å bo her er det nok fordelaktig å være glad i tog, for her ligger togsporet kun meter unna, og nærmere skal det bli når Bane Nor om noen tid legger et spor 2 fra Lademoen stasjon frem til nettopp toppen av Gregus’ gate på nedsiden av jernbanesporet. I mellomtiden stelles det på husene helt på detaljnivå, også når det gjelder å ta vare på de opprinnelige farver.
Byarkivet: Nordenfjeldske Papirindustri A/S
Her stod Nordenfjeldske Papirindustri, en tidligere industribedrift i Ulstadløkkveien 5. Fabrikken ble grunnlagt i 1915 av Ole Moe og produserte papirposer, merkelapper og matpapir med mer. Fabrikken ble nedlagt i 1966. (Kilde: Trondheim Byleksikon 2008). Bil på bildet: VW Transporter VE-12194. Fotograf: Ukjent. I dag er dette blant annet bakgården til Bunnpris Buran.
Medlemsskap i Lade og Lademoen historielag for resten av 2023 og 2024
Fornyelse av medlemsskap koster det samme som i år. Det betyr at den pr. i dag ikke er medlem og som vil høre Knut Sivertsen fortelle om Lofjorden, Tirpitz og BV 222 Wiking mandag 6. november kl. 19.00 kan melde seg inn i forkant av møtet og automatisk få med medlemsskap også for 2024 og de aktiviteter/møter som er planlagt for 2024.
Kontingent kan betales i forbindelse med møtet eller slik som beskrevet på toppen denne side.
Medlemsmøte: Knut Sivertsen – Lofjorden, Tirpitz og BV 222 Wiking
Knut Sivertsen er regnet som Trondheims fremste ekspert hva gjelder andre verdenskrig i Trondheim. I tillegg til at han har skrevet flere bøker om emnet brukes Sivertsen ofte som konsulent. Han kommer nå til Lade og Lademoen historielag hvor han vil berøre emner som Tirpitz, Lofjorden og tyskernes forsøk på å holde Tirpitz skjult for de allierte. Som en rosin i pølsa vil vi få se ferske og lokale bilder av en BV 222 Wiking (seksmotors dieseldrevet(!) sjøfly) som er lokalisert på ca. 300 meters dyp utenfor Østmarkneset. (NB! BV 222 V2 har 6 BMW Fafnir stjernemotorer, bensindrevet.)
Tid: Mandag 6. november kl. 19.00.
Sted: Trygghuset, Gunnlaugs vei 13 på Lade.
Kaffe og enkel servering.
Per Øverlands historieglimt oppdateres fortløpende.
Kjeldsberg kaffebrenneri på Nyhavna
Etter hvert som Nyhavna skal bygges ut forsvinner endel av aktørene her. Kjeldsberg kaffebrenneri holder fortsatt stand, blant annet til glede for de som får med seg godlukt når brenning av kaffe pågår. I dag er Kjeldsberg kaffebrenneri en moderne og automatisert bedrift. I Per Øverlands historieglimt 239 kan vi lese mer om historien til kaffebrenneriet i Båtsmannsgata på Nyhavna.
Omvisning og lokalhistorisk quiz på Saxenborg
Lade og Lademoen historielag fikk 16. oktober en innholdsrik kveld på Saxenborg gård med omvisning, handel og lokalhistorisk quiz. I tillegg fikk vi en sniktitt i noe av det som 9.-10. desember skal bli en del av årets julemarked på Saxenborg. Takk til vertskapet!
Arbeideravisa 21. april 1956:
Også i 1956 var det trangt for barn og unge på Buran. I henhold til en reportasje fra april 1956 hadde det gått rykter om at Buranbanen skulle ofres til fordel for utbygging. Jonny Evensen og Sverre Fallan var intervjuet i forbindelse med at de trente på «nikking». Fra Nasjonalbiblioteket.
Byarkivet: Ila og Lilleby smelteverk.
Vi mangler både tidsangivelse, hvem det er bilde av samt i hvilken forbindelse det fine bildet er tatt. Personen til venstre kan være Arne Byrkjeflot. Er det noen som kan hjelpe? Bidra gjerne på vår Facebook-side eller send en e-post til leder@ladeoglademoenhistorielag.no
Per Isaksen – vårt første æresmedlem
Per var i 2003 med på å starte Lade historielag, og har siden vært sentral i arbeidet med å samle de lokalhistoriske trådene. Han har bygget opp en flott billedsamling samt skrevet en rekke lokalhistoriske artikler. I en årrekke var han leder i Lade historielag. Våren 2023 var han delaktig i å etablere Lade og Lademoen historielag, hvor han fortsatt er varamedlem. Den dag i dag er han et oppkomme av informasjon. Vi takker en hedersmann!
Korsvikavandring med Per Isaksen
I strålende høstvær fikk vi lørdag 2. september oppleve nok en interessant Korsvika-vandring med avslutning på Ladekaia. Per Isaksen fortalte blant annet om oppvekst i Korsvika, idrett, økonomi, kiosken til Laura og skolevei til Strindheim skole. Takk til Per!
Medlemsbesøket på Leangen gård ble særdeles vellykket! Vi fikk en fin omvisning ved Kathrine Dahlen, og avsluttet med kaffe og kaffebrød i bydelskaféen i Lade allé.
Korsvikavandring 2. september
Det vil også i år bli medlemsvandring i Korsvika, som vanlig med Per Isaksen som guide.
Oppmøte: Vestenden av p-plassen på Ladetorget. Derfra spaserer vi ned til Korsvika.
Tidspunkt: Kl. 13.00, lørdag 2. september.
I etterkant av vandringen spanderer historielaget kaffe og kaffebrød på Ladekaia. NB! For medlemmer.
Medlemsvandring 3. juni 2023
Lørdag 3. juni var vi på en trivelig vandring. Først var Svein Krangnes vår guide inne i det underjordiske hospital på Ladehammeren. Deretter guidet Espen Hernes oss gjennom Svartlamons historie før vi avsluttet med kaffe og gode vafler på Havet i Strandveien.
Trygve Lingås: Butikkene på Lade/ Korsvika i 1930-årene
NB! Besøket i tyskernes hospital på Ladehammeren, Svartlamon og «Havet» lørdag 3. juni er nå fulltegnet. Vi takker for påmeldingene og interessen! Alle som er påmeldt har fått bekreftet plass.
Einar Brendboe: Strandveien
Tekst til bildet under: Stålkonstruksjoner A/S var et sveiseverksted for større konstruksjoner, den lille brakka som er over jernbanevogna er kontoret til Flaten Skiferindustri A/S, som solgte skifer i alle formater. Over taket på den ser vi et lagerskur som skiftet fra alt fra verksted til lager av maling og saltete kuskinn som skulle videreforedles, da luktet det sterkt fra skuret. Til høyre for den brakka – den med det sorte vinduet – var JoBu gressklippere og motorsager, han som drev der het Lønvik. Strandveien ser vi fra høyre mot venstre Voko-hjørnet, der de støpte kirkelys, der er nå en Kafe Ramp. Videre er Ramphålet 25b og Johansen-gården som brann opp Strandveien 27. Så har vi meierigården med melk og brødutsalg, den ble senere Strandveien Auto, dessverre. På andre siden av den åpne plassen var det butikk for garn og klær, den har Almaas. De solgte også ferdigpakkede Saba-bind i gråpapir, så de skulle være diskré. I samme huset var det også kolonialforretning Skaanes. Frukt & Tobakk Hoel kan skimtes så vidt. Den åpne plassen foran Lønvik var det en sementplatting som ble brukt til bygging av Dora, den var inndelt i firkanter som egnet seg til kanonball. Jeg kan huske at vi fant sveise-elektroder ved Stålkonstruksjoner, de trodde vi var stjerneskudd, men de brant veldig dårlig!
Historieglimt fra Per Øverland
Vi har nå fått så mange påmeldinger at vi må sette strek. Vi vil i løpet av året forsøke å få til et nytt besøk i tyskernes hospital, og vil komme tilbake med ny informasjon. Takk for interessen!
Velkommen til utflukt! – NB! Nytt tidspunkt! Oppstart lørdag 3. juni kl. 13.00.
Lade og Lademoen historielag ønsker medlemmer velkommen til sommerens første utflukt. Lørdag 3. juni kl. 13.00 (ikke kl. 12.00, som tidligere meldt) er Svein Krangnes vertskap i tyskernes underjordiske hospital i en av hulene på Ladehammeren. Oppmøte er hos Krangnes Motor i Lade allé 4 i krysset der Strandveien, Ladehammerveien, Lade allé og Ormen Langes vei møtes. Veggene inne i hulen er malt med fosformaling, slik at – om du tar med lykt – kan du «skrive/tegne» på veggen. Tanken bak fosformaling er jo at dersom man mister elektrisitet har man fortsatt i noen minutter litt lys fra fosformalingen.
Etter turen i hospitalet går vi 300 meter langs Strandveien, hvor vi skal på omvisning på Svartlamon. Det sammenfaller med Svartlamo-dagen, og vi får se bydelen fra sin beste side.
Deretter avslutter vi turen hos Havet arena i Strandveien vis-à-vis E. C. Dahls, hvor historielaget spanderer kaffe og vafler, og det blir orientering om sensommerturen. Utflukten 3. juni er kun for medlemmer, og er gratis fra start til slutt.
Påmelding innen 31. mai. Førstemann til mølla gjelder. E-post: info@ladeoglademoenhistorielag.no.
Bli medlem, og få innbydelse til møter, utflukter og temadager! Enkeltmedlem kr. 150.-/familier kr. 200,-. Sendes konto 42000122658. Skriv gjerne e-post og mobilnummer i meldingsfeltet i nettbanken, hvilket gjør det lettere å invitere til møter og arrangement. Vipps går også: 717559
Vi ønsker alle en god feiring av nasjonaldagen vår med et bilde fra 2022 av Strindheim skoles musikkorps’ generalprøve i Strandveiparken!
17. mai for 100 år siden startet man i Trondhjem kl. 06.30 med en halv time med festkiming, og fortsatte med en halv time med «koralmusik» fra kirketårnene. Jenter fikk fra 1889 lov til å gå i barnetoget; gutter fra 1870. 17. mai ble fra 1947 «arbeidsfri».
Velkommen til utflukt!
Lade og Lademoen historielag ønsker nye og gamle medlemmer velkommen til sommerens første utflukt. Lørdag 3. juni kl. 12.00 ønsker Svein Krangnes velkommen til omvisning i tyskernes underjordiske hospital i en av hulene på Ladehammeren. Oppmøte er i Lade allé i krysset der Ladehammerveien, Lade allé og Ormen Langes vei møtes. Etter turen i hospitalet går vi 300 meter langs Strandveien, hvor vi skal på omvisning på Svartlamon. Det sammenfaller med Svartlamodagen, og vi får se Svartlamon fra sin beste side. Deretter drar vi til Havet arena, hvor historielaget spanderer kaffe og vafler. Hele utflukten er kun for medlemmer, og er gratis fra start til slutt.
Påmelding innen 31. mai. Førstemann til mølla gjelder. E-post: info@ladeoglademoenhistorielag.no
Bli medlem og få innbydelse til møter, utflukter og temadager! Enkeltmedlem kr. 150.-/familier kr. 200,-. Sendes konto 42000122658. Skriv gjerne e-post og mobilnummer i meldingsfeltet i nettbanken, hvilket gjør det lettere å invitere til møter og arrangement. Vipps går også: 717559
Gunnerus: Området opp for Korsvika. Foto: Hifling-Rasmussen, juni 1939. I henhold lokalkjente Per Isaksen ser vi til venstre Hauganplass, Korsvikberget i midten og Villa Sandberg til høyre. Piggtråden skal være for å holde krøtter fra Lade gård inne/ute.
9. mai 2023: Per Øverland: Historieglimt 56 – Buran
Under: Byarkivet: Innherredsveien med Lademoen kirke og Trondhjem Preserving, Innherredsveien 61. Bedriften flyttet til Østmarkveien 4 i 1987. Kiosker, Buran. Fotograf: Mittet & co. NB! Tidsangivelse for bildet er satt som «ukjent», men basert på at Melkeforsyningen og trikkeskinnene er på plass samt årgangen til drosjene til høyre kan man anslå bildet til ca. 1924-1925.
Øvrige historieglimt finner du her, og flere legges til kontinuerlig.
8. mai 2023:
Gratulerer med frigjøringsdag!
Nazistene la ned stor innsats for å barn og unge med i nazi-bevegelsen. Under er en annonse i Dagsavisen fra 19. september 1942 for Nasjonal Samlings Ungdomsfylking i forbindelse med «Fylkesmesterskapet i friidrett», hvor klasseindelingen inkluderte «småhird» og «gjentehird». Blant øvelsene var 100 m, lengde og «håndgranat».
Gunnerus: Gassverket rives
Gassverket på Jarlheimsletta ble oppført 1914-20. Gassverket ble totalskadd i 1943 under et bombeangrep på tyskernes anlegg på Nyhavna. Gassverket ble gjenoppbygd, og kom i vanlig drift i 1946. Gassverket ble vedtatt nedlagt i 1954, men siste leveranse av gass skjedde i 1957. Foto: Klaus Forbregd; giver: Grete Forbregd. Bildet er tatt i mai 1959.
Når man ser på Arbeiderbladet fra fredag 11. oktober 1996 med tittel «Siste sang for Svartlamon» sitter man igjen med et klart inntrykk av en bydel i motbakke, men med kampvilje. Strandveien Auto er fortsatt her, og står steilt mot Svartlamon og advokat Venil Katharina Thiis. 75 år gamle Irene Forsell bor fortsatt i huset fra 1875 (Biskop Darres gate 16), hvor hun har bodd i 27 år. Hun har ingen flytteplaner. 24 år unge aktivist Espen Hernes bor i det siste gjenstående huset i General von Kroghs gate fra 1870. Man kan lese om at singelen «Tre Små Kinesere og Motorpsycho mot riving» snart er klar for utgivelse, og at Strandveien Auto ønsker kjøpe og rive de 13 husene i Biskop Darres gate, hvilket Formannskapet nylig hadde godkjent med «ubetydelig dissens». Og endelig er veggmaleriet til Håkon’ene på plass.
Under: Fra Arbeiderbladet fredag 11. oktober 1996. Kilde: Nasjonalbiblioteket.
Per Isaksen, født 1937
Vokste opp i Hauganplass i Korsvika 1937-1969
Var med å starte Lade historielag i 2003
Hobby utover lokalhistorie: Bowling fra 1972
Alltid blide Per Isaksen må uten tvil kunne sies være motoren bak Lade historielag, og dermed også Lade og Lademoen historielag. Per var med fra starten i 2003, da Lade historielag ble startet med Torbjørn Torgersen som første leder. Per har siden den gang vært med i samtlige styrer, og i flere år som leder.
Isaksen ble tidlig interessert i lokalhistorie, blant annet grunnet at han fikk kontakt med voksne historiefortellere i nabolaget. Han startet skolegangen på Strindheim skole, siden det var den nærmeste (2,6 km) skole i gamle Strinda kommune. Per Isaksen har i en årrekke stått bak de populære Korsvika-vandringer, senest i 2022 med ca. 30 deltagere. I tillegg har han samlet tekst og bilder fra Lade, skrevet artikler og vært en pådriver til at andre har kommet med sine bidrag. Mye av dette vil etter hvert legges ut på vår hjemmeside.
Under: Hauganplass i Korsvika.
Medlemsmøte 24. april
Vi fikk på møtet en smakebit av det materiale Unni og Morten har samlet sammen over steder, gårder og eiendommer på Ladehalvøya. På sikt kan dette bidra til vesentlig bedre oversikt og kunnskap. Det ble en både interessant og trivelig kveld!
Gunnerus: A. Mendelsohn i Stjørdalsveien 5 – begge bilder: Klaus Forbregd, ca. 1958-1959.
Aron Mendelsohn etablerte i 1909 en forretning for herreklær i Brattørgata 12 B, som skulle ble starten på firmaet A. Mendelsohn & sønner, fabrikk for herre- og sportskonfeksjon, skjorter og arbeidsklær. Firmaet ble grunnlagt av kjøpmann Aron Mendelsohn i 1909. I 1927 ble firmanavnet endret til A. Mendelsohn & sønner da sønnene Henrik, Isak og Fillip trådte inn i firmaet. Fra 1937 var Henrik Mendelsohn eneinnehaver av firmaet. Firmaet ble beslaglagt av nazistene under 2ndre verdenskrig. Henrik Mendelsohn og hans foreldre ble arrestrert og omkom i fangeleiren Auschwitz. Etter krigen har Ragna Mendelsohn, enke etter Henrik Mendelsohn drevet firmaet, og John Fjeldvig har vært ansatt som disponent og bedriftsleder. Firmaets lokaler har fra 1926 vært i Olav Tryggvason gate 1 og Kjøpmannsgata 40. Konfeksjonsfabrikken lå i Stjørdalsveien 5. (Tekst: Gunnerus.)
9. april:
Det er vanskelig å se 9. april i kalenderen uten å tenke på hva krigen betydde også i vårt nedslagsfelt. For tyskernes del var det blant annet viktig at konvoiene ble stanset, og ubåt-krigen var sentral i så henseende. Det tok kun dager fra Dora I var ferdig før den fikk alliert oppmerksomhet. Om morgenen lørdag 24. juli 1943 tok 45 B-17 av fra England. 24 av dem kom fra 100th Bomb Group stasjonert på Thorpe Abbotts i Norfolk. De øvrige 21 tilhørte 95th Bomb Group. Målet var Lademoen, nærmere bestemt u-båtbasen på Dora. Selve Dora I berget bra, men U622 ble senket og en annen ubåt (U354) ble skadet. Sivile tap er anslått til åtte, mens drøyt 40 tyskere gikk med.
Foto: Flying Fortress B-17F 42-30161 ‘Cuddle Cat’ 335th BS, 95th BG, 8AF USAAF. Overflies Trondheim, Norway.
Attribution-NonCommercial 4.0 International (CC BY-NC 4.0) NB! Bildet er nok tatt over Molde, og under bombeflyet er Gossen synlig.
Bli medlem i Lade og Lademoen historielag? Bruk kontonummer 4200 01 22658 – enkeltmedlemmer kr. 150,- og kr. 200,- for familiemedlemmer pr. kalenderår. Da får du invitasjon til blant annet temamøter, turer og annet interessant. Send gjerne samtidig beskjed om innmelding med kontaktinfo til info@ladeoglademoenhistorielag.no.
22. august 1955:
Det er nok endel som gjennom årene har vært innom Hell og lykke på Fagerheim etter åpningen 22. august 1955. Bak stod I.K. Lykke, Rosenborg dampbakeri og Johan O. Helgesen, og i annonsen for åpningen henvendte man seg til «husmødre på Fagerheim». Fra Adresseavisen, august 1955 (Nasjonalbiblioteket).
Det er gått noen år siden 1955; noe man ser i reportasjen fra Nidaros. Det refereres til «de 50 første husmødrene ble mottatt med en fin nellik», og man søkte etter «damer» i kjøttdisken.
Per Øverland skriver om iskremproduksjon på Buran.
Gunnerus; Hell og Lykke, 1960: «Bildet viser en husfasade, butikk. Skilt. Oppdrags fotografering for Arnold Wiig. Arnold Wiig, fabrikker A/S, keramikk og belysningsprodukter. Dette er Hell og Lykke A/S, kolonial og kjøttforretning i Smestuveien 9 på Fagerheim. I kjelleren er det anlegg for frysebokser. Dette var byens første supermarked.» Før hjemmefrysernes tid kunne Hell og Lykke tilby frysebokser. Foto: Klaus Forbregd, Gunnerus.
Nyhavna: Som kjent ble kullkrana til Dyre Halse på 1980-tallet omskolert til bru på Helbostad på Hitra. Krana ble for ikke lenge siden restaurert, og den fikk ny farve. Bilde under tatt i 1972 av Arnulf Hogstad, mens det nyeste (2014) av Bjørn Lien.
Nasjonalbiblioteket: «Bakaunet, 1900-1940. Mittet.»
Lade og Lademoen historielag 
